40 dager og 40 netter

Hvordan går det med liverpoolsupporteren, spør folk? Jo, folk, nå skal dere få høre.

Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er ikke helt uten grunn. Det tar rett og slett tid å komme over et gulltap.

Her følger en liten situasjonsrapport fra de siste 40 dagene, noen betraktninger om den bakenforliggende årsaken til fotballdepresjonens lengde og et par læringspunkter.

Planer i fisk

Ikke akkurat på pub i Liverpool.

Mai 2014 ble elegant innledet med en runde omgangssyke på de to små. Det kunne vært verre. Vi kunne blitt syke vi store også.

Overgangen til Chelsea og Crystal Palace hendelsene var sømløs. De skjebnesvangre poengtapene og den påfølgende krisehåndteringen er beskrevet i denne bloggposten. Det var mens vi ennå klamret oss til gullhåpet.  

Det ble ingen pubtur til de britiske øyer i anledning seriefinalen, som opprinnelig planlagt og utlevert her. Isteden ble det tur til De Sunnmørske Alper i anledning en god barndomsvenn sitt utdrikkingslag.

Heller ikke seriefinalen ble i henhold til plan bivånet sammen med gjengen av nære barndomsvenner og liverpoolsupportere. Alene satt han, sunnmøringen, foran MacBooken på en dårlig internettlinje på sofaen til mor.

Milandraktas begrensninger

Selv milandraktas magiske krefter og moralske betydning (omtalt i denne bloggposten) kunne ikke forhindre at det ble et forsmedelig sølv. 

Den, milandrakta altså,  innbragte riktignok to scoringer. Dessverre fikk ikke liverpoolsupporteren sett disse i sanntid på grunn av krøll på internettlinja i de første 20 minuttene av andreomgang. Sunnmørsalpene ble for høye og aggresjonsnivået enda litt høyere.

Da jeg innså gulltapets sørgelige faktum ble jeg oppriktig trist. Hadde jeg visst at det skulle gå 40 dager og 40 netter før ekte glede atter en gang kunne spores i min kjæres øyne, hadde jeg nok følt meg hakket mer miserabel.

Ingen redningsdrakt denne gangen

Politisk korrekt sølvglede

Jeg tror litt av årsaken til lengden på fotballdepresjonen er at den politiske korrekte reaksjonen på gulltapet er å være forbaska glad det ble sølv. Ingen hadde forventet dette før sesongen, og en ekte Liverpoolsupporter er stolt av gutta sine.

Denne holdningen har forhindret en effektiv sorgprosess, i alle fall hos sunnmøringen. Han har rett og slett ikke fått utløp for følelsene sine.

Ikke noe rom for å forbanne midtbanekatastrofen Lucas Leiva. En spiller hvis forlengede skadefravær trolig ville ha sikret dem pokalen. Han har ikke kunnet utbasunere sin sterke motvilje mot Glen Johnsons rett til å ikle seg Liverpooldrakt. Han har heller ikke fått kjeftet på Brendan Rodgers for at han ikke hentet en førsteelverspiller ekstra i januarvinduet. Ikke har han foretatt et tilstrekkelige antall imaginære ballespark på dommeren som utviste Jordan Henderson på overtid i Manchester City-kampen heller.

For liverpoolsupportere skal visstnok være så rasende glade og takknemlige for at de «vant» sølv.

Ikke verdig fotballsupporterfruestatus

Det er kritikkverdig at jeg ikke har skjønt dette. Jeg som går rundt og innbiller meg at jeg er en ekte fotballsupporterfrue. I beste mening, men akk så feilslått, har jeg trodd at løsningen er å se det beste i situasjonen.

Så langt som overhode mulig fra en fotballsupporterfrue verdig, har jeg i det uendelige liret av meg floskler som:  

«Det var en fantastisk sesong»

«Tenk hva dere kan få til neste år!» 

«Chelsea vant tross alt ikke.»

Forbedringspunkter

Til ingen nytte. For det jeg burde ha gjort var å sørge for å få alt til overflaten. Gi rom for å se det verste i situasjonen.

De første fem-seks dagene skulle jeg ha fokusert på å skape trygge omgivelser hvor de nådeløst skarpe analysene hadde fått fritt spillerom. Den neste uken kunne jeg ha oppfordret til øldrikking med noen utvalgte liverpoolkompiser. Sammen ville de funnet felles trøst og hjulpet hverandre framover.

Siden en gang mot slutten av mai skulle jeg nok ha satt på noen av de kampene vi har spart på opptaket av. Eksempelvis kunne jeg ha oppfordret til å se de 20 første minuttene av kampen mot Arsenal et par ganger i uka. For på den måten å bringe minner om lykkelige fotballøyeblikk tilbake.

Klesvaskdissens

Kanskje kunne 40 dager vært redusert til 20. Isteden ble det en rekke fruktbare diskusjoner om hvem som skal stå opp sammen med ettåringen klokken 0530, flere interessante meningsutvekslinger om hvem hvis butikktur det er og hyppig dissens vedrørende klesvasken.

I tillegg til en ny runde omgangssyke. På samtlige familiemedlemmer så nær som ettåringen. Ingen ting er som å klamre seg til baderomsgulvet med friske småbarn i fri dressur rundt seg.  

VM-hjelpen er her

Fotball-VM som antidepressiva

Men pytt sann. Nå er det over. Nå ser vi lyset. Godt hjulpet av VM. Da Rooney utlignet mot Uruguay på torsdag runget atter gledesbrølet her hjemme. Det velkjente fotballglimtet var tilbake i øynene. Om enn kun for en stakket stund.

Det må være lov å si at vi hadde fortjent en seier. Eller i det minste uavgjort. «Worst case» senario ryker både Suarez og England ut av VM. Da frykter jeg nye 40 dager og 40 netter i fotballdepresjonens navn.

Heldigvis er det mange kamper og lag som Costa Rica å sympatisere med. Trolig viser det seg at fotball-VM uansett er akkurat det vi trengte for å stå rustet til neste Premier League-sesong. 

VM er i alle fall en fotballdepresjons beste medisin.