Hvordan går det med
liverpoolsupporteren, spør folk? Jo, folk, nå skal dere få høre.
Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er ikke helt
uten grunn. Det tar rett og slett tid å komme over et gulltap.
Her følger en liten situasjonsrapport fra de siste 40
dagene, noen betraktninger om den bakenforliggende årsaken til
fotballdepresjonens lengde og et par læringspunkter.
Planer i fisk
Ikke akkurat på pub i Liverpool. |
Mai 2014 ble elegant innledet med en runde omgangssyke på de
to små. Det kunne vært verre. Vi kunne blitt syke vi store også.
Overgangen til Chelsea og Crystal Palace hendelsene var
sømløs. De skjebnesvangre poengtapene og den påfølgende krisehåndteringen er beskrevet i denne bloggposten. Det var mens vi ennå klamret oss til gullhåpet.
Det ble ingen pubtur til de britiske øyer i anledning
seriefinalen, som opprinnelig planlagt og utlevert her. Isteden ble det tur
til De Sunnmørske Alper i anledning en god barndomsvenn sitt utdrikkingslag.
Heller ikke seriefinalen ble i henhold til plan bivånet sammen med gjengen av nære barndomsvenner og liverpoolsupportere. Alene satt han, sunnmøringen, foran MacBooken på en dårlig internettlinje på sofaen til mor.
Milandraktas
begrensninger
Selv milandraktas magiske krefter og moralske betydning (omtalt i denne bloggposten) kunne ikke forhindre at det ble et forsmedelig sølv.
Den, milandrakta altså, innbragte riktignok to scoringer. Dessverre fikk ikke liverpoolsupporteren sett disse i sanntid på grunn av krøll på internettlinja i de første 20 minuttene av andreomgang. Sunnmørsalpene ble for høye og aggresjonsnivået enda litt høyere.
Da jeg innså gulltapets sørgelige faktum ble jeg oppriktig
trist. Hadde jeg visst at det skulle gå 40 dager og 40 netter før ekte glede
atter en gang kunne spores i min kjæres øyne, hadde jeg nok følt meg hakket mer
miserabel.
Ingen redningsdrakt denne gangen |
Politisk korrekt
sølvglede
Jeg tror litt av årsaken til lengden på fotballdepresjonen
er at den politiske korrekte reaksjonen på gulltapet er å være forbaska glad det
ble sølv. Ingen hadde forventet dette før sesongen, og en ekte
Liverpoolsupporter er stolt av gutta sine.
Denne holdningen har forhindret en effektiv
sorgprosess, i alle fall hos sunnmøringen. Han har rett og slett ikke fått
utløp for følelsene sine.
Ikke noe rom for å forbanne midtbanekatastrofen Lucas Leiva. En spiller hvis forlengede skadefravær trolig ville ha sikret dem pokalen. Han har ikke kunnet utbasunere sin sterke motvilje mot Glen Johnsons rett til å ikle seg Liverpooldrakt. Han har heller ikke fått kjeftet på Brendan Rodgers for at han ikke hentet en førsteelverspiller ekstra i januarvinduet. Ikke har han foretatt et tilstrekkelige antall imaginære ballespark på dommeren som utviste Jordan Henderson på overtid i Manchester City-kampen heller.
For liverpoolsupportere skal visstnok være så rasende glade
og takknemlige for at de «vant» sølv.
Ikke verdig
fotballsupporterfruestatus
Det er kritikkverdig at jeg ikke har skjønt dette. Jeg som går rundt og innbiller meg at jeg er en ekte fotballsupporterfrue. I
beste mening, men akk så feilslått, har jeg trodd at løsningen er
å se det beste i situasjonen.
Så langt som overhode mulig fra en fotballsupporterfrue
verdig, har jeg i det uendelige liret av meg floskler som:
«Det var en fantastisk sesong»
«Tenk hva dere kan få til neste år!»
«Chelsea vant tross alt ikke.»
Forbedringspunkter
Til ingen nytte. For det jeg burde ha gjort var å sørge for
å få alt til overflaten. Gi rom for å se det verste i situasjonen.
De første fem-seks dagene skulle jeg ha fokusert på å skape trygge omgivelser hvor de nådeløst skarpe analysene hadde fått fritt spillerom. Den
neste uken kunne jeg ha oppfordret til øldrikking med noen utvalgte liverpoolkompiser.
Sammen ville de funnet felles trøst og hjulpet hverandre framover.
Siden en gang mot slutten av mai skulle jeg nok ha satt på
noen av de kampene vi har spart på opptaket av. Eksempelvis kunne jeg ha oppfordret
til å se de 20 første minuttene av kampen mot Arsenal et par ganger i uka. For
på den måten å bringe minner om lykkelige fotballøyeblikk tilbake.
Klesvaskdissens
Kanskje kunne 40 dager vært redusert til 20. Isteden ble det
en rekke fruktbare diskusjoner om hvem som skal stå opp sammen med ettåringen
klokken 0530, flere interessante meningsutvekslinger om hvem hvis butikktur det
er og hyppig dissens vedrørende klesvasken.
I tillegg til en ny runde omgangssyke. På samtlige
familiemedlemmer så nær som ettåringen. Ingen ting er som å klamre seg til
baderomsgulvet med friske småbarn i fri dressur rundt seg.
VM-hjelpen er her
Fotball-VM som antidepressiva |
Det må være lov å si at vi hadde fortjent en seier.
Eller i det minste uavgjort. «Worst case» senario ryker både Suarez og England
ut av VM. Da frykter jeg nye 40 dager og 40 netter i fotballdepresjonens navn.
Heldigvis er det mange kamper og lag som Costa Rica å
sympatisere med. Trolig viser det seg at fotball-VM uansett er akkurat det vi
trengte for å stå rustet til neste Premier League-sesong.
VM er i alle fall en
fotballdepresjons beste medisin.
ælska disse innleggan!!
SvarSlettSå utrolig hyggelig å høre, Tobias :) Håper dere har det bra, selv om det er litt for kaldt akkurat nå.
Slett