Krisehåndtering

Det er når poengtapet er et faktum at en sann fotballsupporterfrue står fjellstøtt bak sin mann. På absolutt mest brutale vis ble en heidundrandes seiersrekke brutt sist søndag. Slik håndterte vi krisen.  

Etter elleve strake seire ble det dessverre tap mot Chelsea, eller mer presist: «Møkkalaget bestående av en gjeng defensive jævler med verdens største kødd av en kaptein ledet av han der helvetes Mourinho.»

Nå står vi midt oppi en durabelig «Crystall Palace»-smell. Den er såpass fersk og sår at jeg utsatte det planlagte blogginnlegget til i dag, men nå velger jeg altså å publisere i håp om at det kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.

Etter snart ni sesonger har jeg plukket opp ett og annet om hvordan man håndterer et poengtap. Jeg sier på ingen måte at dette er fasiten, men kanskje ligger det et tips eller to her. Liverpoolsupportere får ha meg unnskyldt hvis dette kommer litt for tett på det forsmedelige uavgjortresultatet.

1. Vinne sammen – tape sammen

Sammen er vi sterke

Først et generelt tips: Det kan være en fordel å heie på samme lag. Har du sympatier i en eller annen retning før dere møtes blir dette naturligvis umulig og vil trolig virke mot sin hensikt. I mitt tilfelle var jeg heldigvis indifferent hva gjaldt Premier League.

Veldig, veldig tidlig i forholdet fant jeg ut at det er absolutt enklest hvis jeg også håper at Liverpool skal vinne. Heldigvis for meg er det et av de mer sympatiske lag man kan sympatisere med.

Alt blir bedre hvis Liverpool vinner. Da er sunnmøringen glad. Han kjøper ting til meg. Han ler og spøker mer enn vanlig. Ting er generelt fint, positivt og ukomplisert. Han er grei sånn, og denne våren har i så måte vært både innbringende og en sann fryd.

Ingen søndagsmiddager har blitt forstyrret av tirader om livets urettferdigheter. Ikke én lørdagskveld er sløst bort i fånyttes forsøk på å overvinne den lett forbigående depresjonen som ofte oppstår. Ei heller har de evinnelige tapsanalysene preget samtalene våre. Nevnte jeg at denne våren har vært en sann fryd?

2. Lytt

Det første spesifikke poengtapstipset kan oppsummeres med ett ord: Lytt

Sist søndag, da Liverpool gikk på årets første tap, var jeg litt ute av trening. Jeg skal imidlertid ha for at jeg husket å ringe. Sånn omtrent akkurat etter ett kvarter. Da pleier fornektelsesfasen å være over.

Han har da gått over i forbannelsesfasen og trenger noen å snakke med. En ekte fotballsupporterfrue stiller opp. Dette var tilfellet sist søndag også. En moderert og forkortet versjon av samtalen vår står gjengitt i denne bloggens første avsnitt.

3. Nikk 

Videre går vi over i fasen med objektiv årsaksanalyse. Her praktiserer jeg nikk, kanskje ispedd noen bekreftende «hmmm» og «ja, helt enig».

Denne aprildagen var det altså bare ett lag som forsøkte å spille skikkelig fotball. Han er stolt av det.

Dessverre har Liverpool en brasilianer som ikke virker. Det hadde vært bedre om de hadde spilt med ti mann sånn at noen andre hadde dekket tomrommet som oppstår der hvor Lucas Leiva (fra Brasil) skulle ha vært. Han er helt håpløs med ball og enda verre uten. Sunnmøringen har slitt med Lucas i mange år nå. Han er lei. Det er tungt. Han støtter og elsker Brendan Rodgers på alle punkter bortsett fra at han altså heller velger å spille med Lucas enn å starte med ti mann.

«Det hadde vært bedre med ti mann, ikke sant?»

Nikk! Nikk! Hmmm! Og Nikk!

Egen innsats

Utover uka glir den objektive årsaksanalysen over i evaluering av egen innsats. Her er det kun tålmodighet som gjelder. Nå er vi inne i den virkelige tunge delen av tapsanalysen. Den kan vare i flere dager. Eksempelvis:

«Jeg skulle ikke gått på den nye fotballpuben. Selvfølgelig taper vi når jeg går på en ny pub»

«Jeg hadde ikke med Milandrakta» (Se: Slik kler du deg til kamp for ytterligere forklaring)

Kampklar igjen. 

«Jeg snakket med en Chelsea-supporter på telefon rett før kampen»

4. Få fram forbedringspunkter

Min erfaring er at dersom jeg deltar aktivt i denne fasen og forsøker å pense samtalen inn på mulige tiltak og forbedringspunkter, kan vi slippe unna med timer i steden for dager. Det er ikke mer komplisert enn at jeg for eksempel spør om det er noe som han kan gjøre annerledes på neste kamp: 

«Jeg har anti-jinxa alle kampene siden jul på facebook. Denne gangen ble anti-jinxsen min jinxsa av en chelseasupporter først. Selv om jeg anti-jinxsa etterpå. Det er vanskelig å holde oversikten over den jinxinga. Jeg tror jeg skal roe ned litt på den fronten framover.»

«Jeg kan nok ikke se flere kamper sammen med NN denne sesongen. Vi kom på at vi hadde sett tapet i «Champions League» - finalen i 2007 sammen også. Det er faktisk mange år siden sist vi så en kamp sammen hvor Liverpool har vunnet. Vi har snakket om det. Han er helt enig. Vi får prøve igjen til høsten.»

Håpet lever

Denne gangen ble søndag til onsdag før vi kom oss hit. Jeg er faktisk ganske imponert. Det var et ekstremt surt tap.

Jeg ble lei meg selv. Og jeg ble skikkelig lei meg i går etter poengtapet mot Crystall Palace. For det hadde virkelig vært så fantastisk morsomt om denne sesongen, som hittil har overgått alle forventninger, kunne ende i et helt usannsynlig, men ikke desto mindre gledelig, ligagull.

Fremdeles lever håpet. Jeg krysser alle fingre jeg har. Jeg elsker jo tross alt min Liverpool-supporter.