Justice for the 96

Jeg hadde egentlig bare tenkt å skrive om forsøksvis lystige små hendelser i fotballsupporterfruetilværelsen, men det var før dagen i dag. 

25 år siden Hillsborough-tragedien.

Jeg kom hjem til TV-bilder fra en fotballstadion. Det kunne vært Liverpool-Arsenal-kampen i opptak, men det var altså direktesendingen fra minneseremonien for Hillsborough-ofrene.

I dag, 15.april, er det 25 år siden den forferdelige tragedien. Det er virkelig en grusom historie som igjen får sin knappe tilmålte tid med oppmerksomhet.

Nesten hundre mennesker mistet livet denne vårdagen. Klemt ihjel fordi det ble sluppet for mange mennesker inn på ett område av stadion. Da kaoset oppsto nektet vaktene å slippe dem ut igjen, og voksne og barn som skulle kose seg på kamp ble uskyldige ofre.

Etterforskningen, behandlingen av vitnene og de etterlatte i etterkant og ansvarsfraskrivelsen fra politiet var i seg selv en nesten like stor katastrofe. Sunnmøringen har holdt meg jevnlig oppdatert om kampen for rettferdighet for ofrene. Han har fortalt om de uhyrlige avsløringene om politiets, myndighetene og pressens håndtering, unnskyldningene som omsider kom og den nå pågående rettsaken.

Det er sånn at det er vanskelig å ta det innover seg.

Men så ser vi hele minneseremonien. Vi ser de etterlatte. Vi hører navnene på alle fedrene, mødrene, sønnene, brødrene og døtrene som mistet livet. Vi ser stadion reise seg for Kenny Dalglish som deltok i så mange av de 96 begravelsene som mulig. Vi hører erkerivalens manager si at "vi er med dere i kampen for rettferdighet." Vi hører Brenan Rodgers sverge at "vi skal alltid jobber for å hedre de 96 vi mistet. You will never walk alone."

Og vi gråter. Både liverpoolsupporteren og jeg.