Det var da jeg kom hjem til nybakte boller at jeg skjønte alvoret.
Da var det to og en halv time igjen til kamp. Seks kamper igjen. West Ham skulle til pers, og liverpoolsupporteren hadde bakt boller. For første gang. I hele sitt liv.
Ikke at jeg ikke har skjønt at det er alvor. Vi ble sammen i
mai det året Liverpool vant Champions League. I pausen byttet han fra
liverpooldrakt til milandrakt. Og sverget på at han ikke skulle bytte undertøy
på 14 dager dersom de vant. Jeg syntes det var sjarmerende. I
etterpåklokskapens lys har det lært meg en hel del om nyforelskelsens uransakelige
veier. Han holdt ord. Det skal han virkelig ha.
Sesongene har kommet og gått siden mai 2005. Det har vært
oppturer og nedturer. Vi kom oss igjennom det vonde bruddet med Fernando
Torres. Vi håndterte badeballsesongen ved å distansere oss og med spede forsøk
på galgenhumor. Vi har lært oss å leve med brasilianere som ikke virker og
eiere med høyst diskutable personlige egenskaper og økonomisk innsikt.
Jeg har i grunnen tenkt at jeg har sett det meste, at det er
lite å rapportere og dertil mindre å dokumentere.
Inntil jeg kom hjem til nybakte boller.
Da skjønte jeg alvoret. Noe måtte han jo ta seg til i påvente av kampen. At hverdagen til en 30 åring fra
Sunnmøre kan påvirkes så til de grader av det faktum at ”hvis Liverpool vinner resten av kampene så blir de seriemestere!”,
er jo ærlig talt et sosialantropologisk fenomen som kan ha dokumentarisk verdi.
Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Kan hende blir det
en kortvarig affære. De kan jo tape i ettermiddag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar